Dialogpilotene forteller: Hanna Haraldstad

I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi tidligere studenter om å dele sine erfaringer fra Dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen skriver Hanna Haraldstad om sin oppvekst i Japan og Norge, og viktigheten av å være nysgjerrig på andre.

Foto: Charlotte Cyrus.

«Hvor kommer du fra..?»

Får jeg spørsmålet "hvor er du fra?", synes jeg det er vanskelig å svare. Jeg har en tydelig sørlandsdialekt ettersom jeg tilbrakte mange somre i Mandal som barn, og bodde der fra jeg var 8 år. Men jeg er født og oppvokst i Kobe i Japan.

Når jeg forteller om mine år i Japan møter jeg mange antakelser om hvordan livet der må ha vært. "Oppvokst i Japan, liksom. Så spennende!". Ja, det var det, men min oppvekst er også historier om utenforskap. Jeg opplevde at andre barn var skeptiske til meg fordi jeg var hvit og høyere enn dem. Selv om jeg gikk i samme barnehageuniform, så jeg annerledes ut. På skolen ble vi fortalt japanske eventyr, men mens jeg hørte disse for første gang, hadde de andre barna hørt dem utallige ganger hjemme. Mine foreldre forsto ikke alt som ble sagt på nyhetene, de snakket gebrokkent og dummet seg etter min mening ut. De kjente ikke de lokale mattradisjonene og heller ikke så godt til Japans historie. Mine foreldre var fremmede i mitt fødeland.

I Japan skulle vi alltid "hjem til Norge". Da jeg kom hit som 8-åring, opplevde jeg å være annerledes også her. Igjen kjente jeg meg ikke igjen i de andre barna, og følte meg fremmed i "norske" hjem. Også mine foreldre, som da hadde bodd 13 år utenlands, følte seg ganske utenfor i eget hjemland. Hjemme blandet vi norsk og japansk kultur, og levde samtidig med tydelig kristne tradisjoner. Vi spiste fiskeboller i hvit saus på ris, ikke poteter. For gikk det for lang tid uten ris opponerte vi barna. På skolen ble jeg gjort narr av hvis jeg hadde med matpakke som ikke bestod av brødskiver. Jeg gikk i kirken på søndager og ba aftenbønn på kveldene, noe mine klassevenner ikke gjorde.

På dialogpilotstudiet møtte jeg mange personer med minoritetsfortellinger jeg kjente meg igjen i. Det tok allikevel tid før både mine medstudenter og jeg forstod at også jeg bar på en krysskulturell identitet.

Som barn savnet jeg noen som var nysgjerrige på min fortelling og hvor jeg var fra, og som hjalp meg å finne et språk for mine erfaringer. Det har gjort at jeg i jobben min som gatediakon prøver å møte ungdommer med denne nysgjerrigheten: Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hva drømmer du om? Vi alle har erfaringer og tanker folk ikke ser eller kjenner til, og som gjør oss til den vi er.

I dialog-rommet har jeg erfart at vi lar hverandre være mer enn det vi først ser. Der søker man etter å forstå ved å lytte til hverandres historier som har ført til hvorfor vi mener og handler som vi gjør. Det er hva jeg setter høyt med dialogen.