I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi dialogpiloter om å dele sine erfaringer fra dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen forteller Emilie Åberg om verdien av innestemme.

Verdien av innestemme

Dialogpilot Emilie Åberg skriver:

Når jeg leser nyheter, blir jeg ofte motløs. Om det er å se uskyldige mennesker bli utsatt for folkemord, lese om andre transpersoner som er drept for å være seg selv, eller debattene som legger grunnlaget for at slike ting skjer. Men det vekker også en slags trass. En stemme av “nei, jeg må ta i et tak her”.

Mange av de holdningene som skaper inngripende debatter overfor minoriteter tror jeg handler om mangel på kunnskap og menneskemøter. Og hvis den problembeskrivelsen stemmer, så må man jo bare gå ut og møte folk.

Jeg har lært at jeg ikke er personen til å svare med leserinnlegg når jeg ser farlige holdninger på trykk, men jeg kan gå inn i samtaler med de som er villige til å møte meg. Jeg kan prøve å lytte til problembeskrivelsen deres, og jeg kan prøve å forklare hvorfor ting oppleves så nedsettende. Ikke foran kameraer eller på trykk, men over melding, e-post, eller aller helst en kaffekopp.

Min innestemme som jeg helst holder langt unna en megafon, kan likevel bære langt. Jeg kan selv snakke med mennesker jeg opplever ikke tar mine rettigheter seriøst, så vi kan få bedre forståelse for hverandre. Jeg kan ta vare på de mer synlige aktivistene rundt meg, slik at de kan lade opp batteriene til nye rettighetskamper. Og jeg kan jobbe institusjonelt - lage rommet hvor de vanskelige temaene kan diskuteres, og lage rommet hvor man kan møte andre som også må ta til orde for sine søsken og utveksle erfaringer. Og av og til kan jeg lage kunst som kan skape samhold og samtaler.

Man vet aldri helt hvor dialogen går, og hvor uenig man egentlig er, men det er noe av det som gjør det så spennende. Å ta en pause fra hverdagsstress for å reise til et klasserom og snakke med elever, eller møte folk på en konferanse eller kafé og oppleve at samtalen blir noe helt annet enn jeg forventet, og minst like givende som jeg hadde håpet på - det er favorittmedisinen min mot motløshet.

Det er viktig med folk som står på barrikadene, men det finnes mange måter å skape et mer tolerant samfunn på for oss som trives best med innestemme og kaffekopp.

Foto: Charlotte Cyrus/Dialogpilotene