I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi dialogpiloter om å dele sine erfaringer fra dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen deler Anna Haaland om sitt møte med dialogsirkelen.

Dialogsirkelens effekt

Dialogpilot Anna Haaland deler:

Da jeg startet på dialogpilotstudiet i fjor høst, syntes jeg det var krevende å sitte i en fysisk dialogsirkel. Som skuespiller var jeg vant til å eksponeres foran kamera eller på scenen, men da alltid i en rolle og aldri som meg selv. Nå befant jeg meg plutselig i en stor sirkel med mennesker jeg ikke kjente. I sirkelen skulle jeg være Anna, og dele av personlige tanker og meninger. Det føltes overraskende nakent.

Mens noen så sirkelen som fin og trygg, fordi de følte seg sett og forstått, kjentes den for meg utrygg i begynnelsen. Jeg ble synlig i et rom med mennesker som på det tidspunktet var fremmede for meg. Det eneste jeg visste, var at vi som gruppe var satt sammen på bakgrunn av våre ulike tros- og livssyn, og dermed at det i denne sirkelen satt mennesker med andre syn og meninger om livet enn meg selv.

I teater elsker man å utforske konflikt og kontroverser, utfordre normer og provosere publikum. Men det er en fiktiv virkelighet og felles lek. I dialogpilotstudiet representerer man seg selv. Det blir plutselig sårbart å være uenig eller utfordre normer, for som flokkdyr er vi avhengig av å bli likt. I frykt for å ikke være del av sirkelens fellesskap, kjentes det risikofylt å skulle dele personlige meninger.

I rollen som seg selv blir man konfrontert med hva man selv mener, og også ansvarliggjort for det man uttrykker. I en fysisk dialogsirkel får det man sier konsekvenser, og man får et medmenneskelig ansvar for at alle i sirkelen skal ha det bra. Jeg tror at nettopp denne ansvarliggjøringen er viktig, for i dagens digitaliserte samfunn kan man distansere seg fra nesten alt, hvis man vil. I en datingapp for eksempel, kan man skrive med noen en stund, men så møtes man kanskje aldri ansikt til ansikt, og slik trenger man ikke å stå til ansvar for hva man har skrevet og hvem man er i møtet med den andre.

Det er uheldig hvis vi ikke opplever at egne meninger og ytringer blir lyttet til og imøtegått. Da lærer vi ikke hva vi egentlig mener, ei forstår vi betydningen av ordene våre, slik man gjør i dialogsirkelen – sirkelen jeg ble venn med etter hvert.

Foto: Charlotte Cyrus/Dialogpilotene