Dialogpilotene forteller: Ayusha Awan
I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi tidligere studenter om å dele sine erfaringer fra Dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen forteller Ayusha Awan om sin virkelighet som en praktiserende og hijab-bærende muslim, og om viktigheten av å snakke med hverandre, til forskjell fra å snakke om hverandre.
Foto: Charlotte Cyrus.
Helt siden barneskolen har folk stilt meg kritiske spørsmål om min religion. Jeg som barn skulle ha svar på alt som omhandlet islam. Da jeg som ungdom begynte å lese artikler i mediene der mennesker som meg og min religion ble fremstilt som en samfunnstrussel, skjønte jeg at jeg måtte reagere. Jeg følte ansvar for å rette opp bildet av oss muslimer.
Jeg bygget opp et mot til å selv ytre meg. Jeg skrev om hijaben min, om islamofobi og muslimhat. Slik satte jeg meg i skuddlinjen for fordommer og hets. I kommentarfeltene var folk som ikke kjente meg, som insisterte på at de visste hva som var best for meg og mitt liv. De fortalte meg hvordan jeg skulle leve og ikke leve. Det var et paradoks, for mens de påstod å kritisere undertrykkende sider ved islam, undertrykket de meg som menneske.
Jeg opplever at storsamfunnet ønsker mangfold i etnisitet, kultur, hudfarge, tro og legning – lista er lang. Men hva med mangfold i meninger? Som praktiserende og hijab-bærende muslim opplever jeg å bli påtvunget bestemte meninger og levemåter, og at de meningene jeg har som strider med majoritetstankesettet ikke er velkomne. Da er jeg den uintegrerte fremmede.
Når betente temaer som hijab, håndhilsning og koranbrenning er oppe til debatt, blir det ofte til at vi ikke snakker sammen, men forbi hverandre.
Snakk heller med oss, enn om oss.
La meg trekke frem hva FNs generalsekretær, António Guterres, sa så fint under VM i Qatar: «Som den hellige Koranen minner oss om: Nasjoner og stammer ble skapt for å bli kjent med hverandre. Mangfold er rikdom, ikke en trussel.».